KOMPENSASJONSORDNINGENE FOR VETERANER

Selv om det er hevet over en hver tvil at oppfølging og kompensasjoner for våre veteraner har blitt dramatisk bedret i løpet av de siste årene, er det etter min mening all grunn til å følge med på utviklingen. De ordningene som dekker psykiske skader, er i utgangspunktet svært generøse. Likevel er det ting som gjør at jeg ikke kan se at man er i mål ennå ovenfor våre utenlandsveteraner. For det første er det ingen spesiell grunn til å juble over ordningene for de som har fått somatiske skader under utenlandstjenesten. I løpet av den senere tid er det også tegn på en betenkelig utvikling i praksis innenfor de særordningene som er etablert for veteraner som har fått psykiske senskader, så vel som på yrkesskadefeltet.

Kompensasjonsordningen for psykisk skadde gjelder for personell som har fått varig psykisk belastningsskade etter tjeneste i internasjonale operasjoner før 2010, og som har falt helt eller delvis ut av arbeid som følge av tjenesten. Den maksimale erstatningen utgjør 65 ganger folketrygdens grunnbeløp, noe som i dag utgjør kr 6 086 210. Det finnes ingen egne særordninger for somatisk skadde, de faller inn under de forholdsvis begrensede kompensasjonsordningene som gjelder oss alle, og hvor de blant annet må godtgjøre påført inntektstap, bortfall av framtidig inntekt og annet for å få utmålt en erstatning.

Når det gjelder særordningene for psykisk skadde, ser vi nå at det begynner å avtegne seg konturene av en uheldig praksis på flere hold. Det har i den senere tid vært en økning i antallet avslag på godkjent yrkesskade, noe som synes å ha begynt i det man sentraliserte saksbehandlingen på dette feltet til NAV Oslo. Dette er i mine øyne en litt merkelig utvikling, i alle fall hvis vi leser Lov om forsvarspersonell § 12b, hvor det ikke er noe krav om at skaden, herunder psykiske belastningslidelser, må skyldes enkeltstående hendelser eller en arbeidsulykke. Denne bestemmelsen gjelder riktig nok bare for skader som er oppstått fra 2010 og utover. Den endrede praksisen ser dermed ut til i første rekke å ramme de av våre veteraner som er blitt skadet før dette. Men dette utgjør faktisk det store flertall av våre skadde per i dag.

Et annet uheldig utviklingstrekk er at vi også ser en økning i antall saker hvor erstatningen avkortes. I et konkret tilfelle jeg kjenner til, fikk den skadde avkortning på grunn av en turbulent barndom, fordi dette hadde gitt ham ”økt inngangssårbarhet”. Dere får ha meg unnskyldt språket, men dette er regelrett pisspreik. Det synes for meg som at Statens Pensjonskasse (SPK) leter med lys og lykter etter grunnlag for avkortning i hver enkelt sak. Om man spør SPK, vil de selvsagt nekte for at så er tilfelle. Svaret derfra vil sannsynligvis være noe i retning av at man har en ”streng, men rettferdig saksbehandlingspraksis”. Jeg på min side mistenker at dette er utslag av en uheldig saksbehandlingskultur internt i SPK, hvor man forsøker å være ”flinkeste pike i klassen”, og hvor det å være flink i jobben likestilles med å gi avslag så ofte som det er fysisk mulig. En slik kultur er ikke bare dårlig håndverk, det er også en tvilsom affære rent juridisk. Avkortninger av den art jeg refererer til ovenfor, vil neppe holde vann i en rettssal. Det er nesten så man er fristet til å mistenke SPK for å spekulere i at mange av de skadde er for slitne til å ta saken inn i rettsapparatet.

Til sist er det også verd å merke seg at man nå har fått en foreldelsesfrist på tre år i forhold til erstatningsordningene. Denne foreldelsesfristen betyr at den skadde må melde inn krav om kompensasjon til SPK innen tre år etter man har ”tilegnet seg nødvendig kunnskap om skaden”. Forsvarsdepartementet (FD) hevder riktig nok at veteraner ikke skal rammes av foreldelse dersom kravene for kompensasjon er oppfylt, selv om veteranen leverer krav om erstatning mer enn tre år etter at veteranen har tilstrekkelig kunnskap om sin skade. FD holder nå visstnok på med å utforme et skriv til SPK om hvordan dette skal praktiseres. Her er det etter mitt skjønn grunn til bekymring, særlig i lys av den uheldige utviklingen ellers på feltet. Det er jo nemlig slik at ingen kan innvilges erstatning uten at det foreligger ervervsmessig uførhet, med unntak av billighetserstatningen på inntil 6 G. Den resterende erstatningen, på inntil 29 G eller 59 G, krever i praksis at man er blitt varig arbeidsufør, selv om jeg har sett ordet «lempelig» blitt brukt i enkelte sammenhenger. Det kan i praksis bety at man må ha fått innvilget uføretrygd, dersom vilkårsvurderingen strammes til. Man trenger ikke å ha større kunnskap om attføring og uføretrygd for å vite at dette er lange og tidkrevende løp som ofte tar mer enn tre år. Dere får derfor ha meg unnskyldt for at jeg ikke imøteser utviklingen her med nevneverdig entusiasme. Eller optimisme for den del.

Så til slutt: Hvorfor bryr jeg meg? Svaret er enkelt: Jeg er ikke veteran selv, men kjenner mange av sorten. Dette er mennesker som har opptrådd på vegne av fellesskapet, ofte under svært risikable forhold. At de skal behandles med respekt og anstendighet er derfor for meg en selvfølge.

Min hatt den har tre kanter

Fullers trekant

De som har fulgt litt med på den pågående landmaktsutredningen, har kanskje lagt merke til denne trekanten:

Denne kalles ”Fullers trekant”, og er en militærteoretisk modell som baserer seg på den britiske generalmajoren JFC Fullers tredelte prinsipp ”Manøvrere – skjerme – ramme”.

Ut fra denne trekanten kan man så utlede tre forskjellige konsepter, slik Robert Leonhard har gjort i sin bok ”Fighting by minutes” fra 1994:

  • Dersom man ønsker å ramme fienden gjennom å manøvrere i terrenget, eventuelt ved å utmanøvrere ham, opererer man ut fra et manøverkonsept. Et eksempel på dette er den tradisjonelle brigadestrukturen sentrert rundt pansrede kjøretøyer.
  • Dersom man ønsker å ramme fienden samtidig med at man skjermer egne styrker, opererer man ut fra et utvekslingskonsept. Et eksempel på dette er bruk av ildledere og lette tropper i kombinasjon med langtrekkende artilleri.
  • Dersom man ønsker å vektlegge manøver og skjerming av egne styrker, uten nødvendigvis å ramme fienden direkte, opererer man ut fra et posisjonskonsept. Et eksempel på dette er strukturer basert på sjø- eller luftmobile styrker.

Der er her viktig å huske at disse konseptene sjelden rendyrkes, men snarere utgjør kjernen i en struktur som befinner seg et sted i gråsonen mellom de rendyrkede konseptene. Strukturen befinner seg da et sted inne i trekanten, om man vil.

I sin bok ”The Foundations of the Science of War” fra 1926 videreutviklet Fuller sin tese til ni prinsipper for landkrig. Disse prinsippene har senere vært en sentral del av grunnlaget for moderne militærteori.

De ni prinsippene formuleres slik:

Mål: Hva er den overordnede målsetningen? Hvilke mål må nås for å oppnå ønsket sluttilstand?

Kraftsamling: Hvor vil ledelsen fokusere innsatsen?

Fordeling: Hvor og hvordan vil ledelsen fordele sine styrker?

Besluttsomhet: Viljen til å kjempe, viljen til å holde ut, og viljen til å lykkes må holdes vedlike.

Overraskelse: Ledelsens evne til å skjule sine hensikter og samtidig avdekke fiendens. Riktig utført vil overraskelse sette fienden ut av balanse.

Utholdenhet: Styrkens motstandsevne mot press.

Mobilitet: Ledelsens evne til å manøvrere sine styrker og utmanøvrere fiendens styrker.

Offensiv opptreden: Evnen til å ta og holde på initiativet i strid i den hensikt å forstyrre fienden og skape uorden i fiendens rekker.

Sikkerhet: Evnen til å beskytte egne styrker fra trusler.

Disse prinsippene ble så gruppert i tre kategorier: Kontroll, press og motstand

Kontroll består av prinsippene Mål, Besluttsomhet og Mobilitet.

Press består av prinsippene Kraftsamling, Overraskelse og Offensiv opptreden.

Motstand består av prinsippene Fordeling, Utholdenhet og Sikkerhet.

Clausewitz’ treenighet

Et sentralt begrep i litt eldre militærteori er den såkalte ”Clausewitz’ treenighet”, som illustrert her.

Den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz skrev i sin bok ”Om Krigen”, som ble utgitt posthumt av hans enke i 1832, om ”krigens paradoksale treenighet”. Denne besto i følge ham av tre dominerende tendenser som virker sammen i varierende kombinasjoner i hvert enkelt tilfelle: «primitiv vold, hat og fiendskap, som må betraktes som en blind naturkraft; samspillet mellom hell og sannsynlighet, hvor den kreative ånd kan vandre fritt omkring; og dens underordnende element, som et politisk verktøy, som gjør den til gjenstand for ren fornuft.» Disse tre faktorene blir noen ganger sammenfattet som følelser, ferdigheter og fornuft.

Denne treenigheten setter han også i sammenheng med en annen tredeling, nemlig styremsmakt, folk og militærmakt.

Selv om hans arbeider er i noen grad omstridte, både med hensyn til hans treenighet og andre teser, står Carl von Clausewitz fortsatt som en av de mest sentrale militære tenkere gjennom tidene. Hans mest kjente tese, misforstått som den ofte er, lyder:

Slik sett er altså krigen ikke kun en politisk handling, men et reelt politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomhet, en iverksettelse av den med andre virkemidler.

Ut fra denne tesen kan vi utlede at det ikke kunne oppstå noen krig dersom en motstander mangler vilje eller ressurser til å føre en forsvarskrig, og videre at det ikke er mulig å vinne en krig uten å gjennomføre offensive operasjoner. På den andre side vil en part som har både politisk vilje og militære ressurser til å føre både en angreps- og forsvarskrig, faktisk kunne forhindre en slik krig. Denne tenkningen ligger til grunn for etterkrigstidens avskrekningsstrategier, som preget den kalde krigen.

VIDERE LESING:

JFC Fuller – Artikkel i Wikipedia (engelsk)

Carl von Clausewitz – Artikkel i Store Norske Leksikon

The Foundations of the Science of War (engelsk)

Teaching the Clausewitzian Trinity (engelsk)