Hybridkrig – et uklart begrep?

Et av den senere tids nyord i mediebildet er «hybridkrig». Ordet er særlig blitt trukket fram i forbindelse med konflikten i Ukraina og i sammenheng med fordekte operasjoner mot baltiske land. Det kan være fristende å tro at dette er et nytt fenomen, og at det i særlig grad er snakk om en formfor skjult aggresjon som er spesielt utviklet og brukt av Russland. Jeg tror derfor at det kan være nyttig å gjennomgå begrepet nærmere, og nyansere det noe.
For det første er selve bruken av betegnelsen hybridkrig omstridt i militærteoretiske kretser. Kritikken baserer seg i stor grad på at begrepet i seg selv er upresist, og favner et svært bredt spekter av virkemidler. Videre mener flere at det i realiteten er snakk om to forskjellige former for ikke-lineær krigføring som før eller siden vil bli viklet inn i hverandre under en konflikt. Det er også blitt hevdet at det mange kaller hybridkrig i realiteten er en naturlig del av mer klassiske krigsscenarier, i det informasjonskrig, diplomatisk konflikt og politisk destablisering ofte vil være et forstadium til, og i noen tilfeller en erstatning for, en væpnet konflikt. Selv innen NATO har man slitt med å kunne enes om en klar definisjon av begrepet, utover at det er snakk om «et bredt spekter av fiendtligsinnede handlinger, hvorav militær styrke kun er en liten del, og som utføres koordinert som en del av en fleksibel strategi med langsiktige mål». Russiske militære tenkere bruker på sin side begrepet om påståtte vestlige forsøk på å destabilisere og eventuelt styrte ikke-vennligsinnede regjeringer, herunder den russiske, ved hjelp av en blanding av kinetiske og ikke-kinetiske virkemidler.

Det teoretiske fundamentet for hybridkrig, slik ordet bør forstås i dag, ble oppsummert av den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov gjennom en artikkel i Voyenno-Promyshlennyy Kurier i februar 2013. Her ble et bredt spekter av virkemidler, både kinetiske og ikke-kinetiske, satt i sammenheng med en mulig fremtidig væpnet konflikt i det som senere er blitt kalt «Gerasimovs linjal».

I artikkelen sies det blant annet at det finnes et forhold på en til fire mellom militære og ikke-militære virkemidler i en konflikt. Ut fra dette har så Russland utviklet et avansert arsenal av metoder for «gibridnaya voina», eller hybrid krigføring på norsk. Her vil man gjennom ulike virkemidler, som ikke åpenbart kan spores tilbake til avsenderen, forsøke å oppnå sentrale mål uten å måtte ta belastningen ved å bruke tradisjonell militærmakt. Disse virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og økonomiske sanksjoner, via cyberangrep og manipulasjon, til desinformasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier. Det er altså snakk om både symmetriske og asymmetriske virkemidler, hvor man kan i noen grad velge stretegi ut fra styrkeforhold uten å måtte risikere konsekvenser i form av militær konfrontasjon. Fra russisk side hevdes det at denne formen for skjult aggresjon i realiteten er en vestlig oppfinnelse, i det man anser de såkalte fargerevolusjonene som et resultat av en hybrid krigføring styrt av USA.

Selve konseptet er på ingen måte nye og revolusjonerende tanker, men snarere en utvikling og raffinering av teknikker som har blitt brukt siden tidenes morgen. Forskjellen er at man i den digitale tidsalder har fått en verden hvor informasjon flyter friere og raskere, og hvor sentrale samfunnsfunksjoner har fått nye sårbarheter. Man trenger ikke lenger sende en agent inn i et naboland for å plante en bombe langs et togspor for å lamme kommunikasjon, men heller angripe datasystemene som styrer togene gjennom cyberspace. Og på samme måte som at agenten var ment å forsvinne stille inn i tåken, vil hackeren forsøke å slette alle spor og gli inn i den digitale skygge.

Det er også viktig å merke seg at det ikke eksisterer noen fast doktrine for hvordan slike operasjoner skal utføres, og at det snarere finnes en stor grad av fleksibilitet for hvordan man kan opptre. For å sitere general Gerasimov er «hver enkelt krig et unikt tilfelle som krever at man etablerer en spesifikk logikk i stedet for å anvende en fast mal».

Kort fortalt blir altså «hybridkrig» gjerne brukt som et sekkebegrep hvori man legger en blanding av ikke-militære virkemidler, og i noen grad også kinetiske virkemidler som mer presist vil kunne beskrives som lavintensitetskonflikt. Det er med andre ord snakk om et konsept som verken er spesielt nytt eller avgrenset. I noen grad vil derfor bruken av ordet snarere kunne tilsløre enn opplyse. I den pågående forsvarsdebatten vil forhåpentligvis en bedre forståelse av begrepet kunne anspore til en bredere tilnærming til konseptet samfunnssikkerhet, og ikke minst til en større grad av fleksibilitet hva dette angår.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *