Min hatt den har tre kanter

Fullers trekant

De som har fulgt litt med på den pågående landmaktsutredningen, har kanskje lagt merke til denne trekanten:

Denne kalles ”Fullers trekant”, og er en militærteoretisk modell som baserer seg på den britiske generalmajoren JFC Fullers tredelte prinsipp ”Manøvrere – skjerme – ramme”.

Ut fra denne trekanten kan man så utlede tre forskjellige konsepter, slik Robert Leonhard har gjort i sin bok ”Fighting by minutes” fra 1994:

  • Dersom man ønsker å ramme fienden gjennom å manøvrere i terrenget, eventuelt ved å utmanøvrere ham, opererer man ut fra et manøverkonsept. Et eksempel på dette er den tradisjonelle brigadestrukturen sentrert rundt pansrede kjøretøyer.
  • Dersom man ønsker å ramme fienden samtidig med at man skjermer egne styrker, opererer man ut fra et utvekslingskonsept. Et eksempel på dette er bruk av ildledere og lette tropper i kombinasjon med langtrekkende artilleri.
  • Dersom man ønsker å vektlegge manøver og skjerming av egne styrker, uten nødvendigvis å ramme fienden direkte, opererer man ut fra et posisjonskonsept. Et eksempel på dette er strukturer basert på sjø- eller luftmobile styrker.

Der er her viktig å huske at disse konseptene sjelden rendyrkes, men snarere utgjør kjernen i en struktur som befinner seg et sted i gråsonen mellom de rendyrkede konseptene. Strukturen befinner seg da et sted inne i trekanten, om man vil.

I sin bok ”The Foundations of the Science of War” fra 1926 videreutviklet Fuller sin tese til ni prinsipper for landkrig. Disse prinsippene har senere vært en sentral del av grunnlaget for moderne militærteori.

De ni prinsippene formuleres slik:

Mål: Hva er den overordnede målsetningen? Hvilke mål må nås for å oppnå ønsket sluttilstand?

Kraftsamling: Hvor vil ledelsen fokusere innsatsen?

Fordeling: Hvor og hvordan vil ledelsen fordele sine styrker?

Besluttsomhet: Viljen til å kjempe, viljen til å holde ut, og viljen til å lykkes må holdes vedlike.

Overraskelse: Ledelsens evne til å skjule sine hensikter og samtidig avdekke fiendens. Riktig utført vil overraskelse sette fienden ut av balanse.

Utholdenhet: Styrkens motstandsevne mot press.

Mobilitet: Ledelsens evne til å manøvrere sine styrker og utmanøvrere fiendens styrker.

Offensiv opptreden: Evnen til å ta og holde på initiativet i strid i den hensikt å forstyrre fienden og skape uorden i fiendens rekker.

Sikkerhet: Evnen til å beskytte egne styrker fra trusler.

Disse prinsippene ble så gruppert i tre kategorier: Kontroll, press og motstand

Kontroll består av prinsippene Mål, Besluttsomhet og Mobilitet.

Press består av prinsippene Kraftsamling, Overraskelse og Offensiv opptreden.

Motstand består av prinsippene Fordeling, Utholdenhet og Sikkerhet.

Clausewitz’ treenighet

Et sentralt begrep i litt eldre militærteori er den såkalte ”Clausewitz’ treenighet”, som illustrert her.

Den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz skrev i sin bok ”Om Krigen”, som ble utgitt posthumt av hans enke i 1832, om ”krigens paradoksale treenighet”. Denne besto i følge ham av tre dominerende tendenser som virker sammen i varierende kombinasjoner i hvert enkelt tilfelle: «primitiv vold, hat og fiendskap, som må betraktes som en blind naturkraft; samspillet mellom hell og sannsynlighet, hvor den kreative ånd kan vandre fritt omkring; og dens underordnende element, som et politisk verktøy, som gjør den til gjenstand for ren fornuft.» Disse tre faktorene blir noen ganger sammenfattet som følelser, ferdigheter og fornuft.

Denne treenigheten setter han også i sammenheng med en annen tredeling, nemlig styremsmakt, folk og militærmakt.

Selv om hans arbeider er i noen grad omstridte, både med hensyn til hans treenighet og andre teser, står Carl von Clausewitz fortsatt som en av de mest sentrale militære tenkere gjennom tidene. Hans mest kjente tese, misforstått som den ofte er, lyder:

Slik sett er altså krigen ikke kun en politisk handling, men et reelt politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomhet, en iverksettelse av den med andre virkemidler.

Ut fra denne tesen kan vi utlede at det ikke kunne oppstå noen krig dersom en motstander mangler vilje eller ressurser til å føre en forsvarskrig, og videre at det ikke er mulig å vinne en krig uten å gjennomføre offensive operasjoner. På den andre side vil en part som har både politisk vilje og militære ressurser til å føre både en angreps- og forsvarskrig, faktisk kunne forhindre en slik krig. Denne tenkningen ligger til grunn for etterkrigstidens avskrekningsstrategier, som preget den kalde krigen.

VIDERE LESING:

JFC Fuller – Artikkel i Wikipedia (engelsk)

Carl von Clausewitz – Artikkel i Store Norske Leksikon

The Foundations of the Science of War (engelsk)

Teaching the Clausewitzian Trinity (engelsk)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *