KOMPENSASJONSORDNINGENE FOR VETERANER

Selv om det er hevet over en hver tvil at oppfølging og kompensasjoner for våre veteraner har blitt dramatisk bedret i løpet av de siste årene, er det etter min mening all grunn til å følge med på utviklingen. De ordningene som dekker psykiske skader, er i utgangspunktet svært generøse. Likevel er det ting som gjør at jeg ikke kan se at man er i mål ennå ovenfor våre utenlandsveteraner. For det første er det ingen spesiell grunn til å juble over ordningene for de som har fått somatiske skader under utenlandstjenesten. I løpet av den senere tid er det også tegn på en betenkelig utvikling i praksis innenfor de særordningene som er etablert for veteraner som har fått psykiske senskader, så vel som på yrkesskadefeltet.

Kompensasjonsordningen for psykisk skadde gjelder for personell som har fått varig psykisk belastningsskade etter tjeneste i internasjonale operasjoner før 2010, og som har falt helt eller delvis ut av arbeid som følge av tjenesten. Den maksimale erstatningen utgjør 65 ganger folketrygdens grunnbeløp, noe som i dag utgjør kr 6 086 210. Det finnes ingen egne særordninger for somatisk skadde, de faller inn under de forholdsvis begrensede kompensasjonsordningene som gjelder oss alle, og hvor de blant annet må godtgjøre påført inntektstap, bortfall av framtidig inntekt og annet for å få utmålt en erstatning.

Når det gjelder særordningene for psykisk skadde, ser vi nå at det begynner å avtegne seg konturene av en uheldig praksis på flere hold. Det har i den senere tid vært en økning i antallet avslag på godkjent yrkesskade, noe som synes å ha begynt i det man sentraliserte saksbehandlingen på dette feltet til NAV Oslo. Dette er i mine øyne en litt merkelig utvikling, i alle fall hvis vi leser Lov om forsvarspersonell § 12b, hvor det ikke er noe krav om at skaden, herunder psykiske belastningslidelser, må skyldes enkeltstående hendelser eller en arbeidsulykke. Denne bestemmelsen gjelder riktig nok bare for skader som er oppstått fra 2010 og utover. Den endrede praksisen ser dermed ut til i første rekke å ramme de av våre veteraner som er blitt skadet før dette. Men dette utgjør faktisk det store flertall av våre skadde per i dag.

Et annet uheldig utviklingstrekk er at vi også ser en økning i antall saker hvor erstatningen avkortes. I et konkret tilfelle jeg kjenner til, fikk den skadde avkortning på grunn av en turbulent barndom, fordi dette hadde gitt ham ”økt inngangssårbarhet”. Dere får ha meg unnskyldt språket, men dette er regelrett pisspreik. Det synes for meg som at Statens Pensjonskasse (SPK) leter med lys og lykter etter grunnlag for avkortning i hver enkelt sak. Om man spør SPK, vil de selvsagt nekte for at så er tilfelle. Svaret derfra vil sannsynligvis være noe i retning av at man har en ”streng, men rettferdig saksbehandlingspraksis”. Jeg på min side mistenker at dette er utslag av en uheldig saksbehandlingskultur internt i SPK, hvor man forsøker å være ”flinkeste pike i klassen”, og hvor det å være flink i jobben likestilles med å gi avslag så ofte som det er fysisk mulig. En slik kultur er ikke bare dårlig håndverk, det er også en tvilsom affære rent juridisk. Avkortninger av den art jeg refererer til ovenfor, vil neppe holde vann i en rettssal. Det er nesten så man er fristet til å mistenke SPK for å spekulere i at mange av de skadde er for slitne til å ta saken inn i rettsapparatet.

Til sist er det også verd å merke seg at man nå har fått en foreldelsesfrist på tre år i forhold til erstatningsordningene. Denne foreldelsesfristen betyr at den skadde må melde inn krav om kompensasjon til SPK innen tre år etter man har ”tilegnet seg nødvendig kunnskap om skaden”. Forsvarsdepartementet (FD) hevder riktig nok at veteraner ikke skal rammes av foreldelse dersom kravene for kompensasjon er oppfylt, selv om veteranen leverer krav om erstatning mer enn tre år etter at veteranen har tilstrekkelig kunnskap om sin skade. FD holder nå visstnok på med å utforme et skriv til SPK om hvordan dette skal praktiseres. Her er det etter mitt skjønn grunn til bekymring, særlig i lys av den uheldige utviklingen ellers på feltet. Det er jo nemlig slik at ingen kan innvilges erstatning uten at det foreligger ervervsmessig uførhet, med unntak av billighetserstatningen på inntil 6 G. Den resterende erstatningen, på inntil 29 G eller 59 G, krever i praksis at man er blitt varig arbeidsufør, selv om jeg har sett ordet «lempelig» blitt brukt i enkelte sammenhenger. Det kan i praksis bety at man må ha fått innvilget uføretrygd, dersom vilkårsvurderingen strammes til. Man trenger ikke å ha større kunnskap om attføring og uføretrygd for å vite at dette er lange og tidkrevende løp som ofte tar mer enn tre år. Dere får derfor ha meg unnskyldt for at jeg ikke imøteser utviklingen her med nevneverdig entusiasme. Eller optimisme for den del.

Så til slutt: Hvorfor bryr jeg meg? Svaret er enkelt: Jeg er ikke veteran selv, men kjenner mange av sorten. Dette er mennesker som har opptrådd på vegne av fellesskapet, ofte under svært risikable forhold. At de skal behandles med respekt og anstendighet er derfor for meg en selvfølge.

12 kommentarer om “KOMPENSASJONSORDNINGENE FOR VETERANER”

  1. Klart og forståelig. Men mangler mentaljuridiske konsekvenser. Kompensasjonsordningens 3 trinn ( 6 G – 35 G – 65 G ) synes å bli et samrøre om ordningens legitimitet. Men for all del. Leser som et velment innlegg.

  2. Godt skrevet. Å det er skremmende hvor mange som får avslag. Er selv veteran, men datt på jobb, ble operert med avstivelse i ryggen, pga brudd, men Spk nekter ansvar i min yrkedskade. Så må ta det til retten. Å det er slitsomt,tappende og ikke minst veldig kostbart.. Føler ikke at man er forsikret når man er ansatt i forsvaret og er på jobb, for det har jeg smertelig fått erfare.

  3. Sanne ord og systemet vrir og vrenger det de kan og bruke oppveksten til en og. Det er virkelig bullshit.
    Der spørsmål om oppvekst. Aldri svar på det angående erstatning. Det brukes til alt da. Da spillet i gang!

  4. Hei utrolig godt skrevet , er gift med en vetran han var i Libanon i 1979/1980 . Og han har slitt i mange år . Har ikke klart og holde på en jobb, det lengste han har holdt på en jobb er i 6 år. Så vi står mitt oppi det med advokat og Nav . Og det tar på hele familie rundt ham og meg . Det sosiale livet hans er borte. Vente tiden tar på. Vi måtte selge huset vi hadde bygd og vi betaler på det fortsatt. Norge må ta vare på de som gjorde en innsats i utlandet.

  5. Veldig godt skrevet, jeg er selv veteran fra den yngre garden. Det tok nesten 10 år før senskaden tok knekken på meg. Det er skremmende å tenke på ressursbruken, tid og kostnader som er blitt brukt til å gjøre oss til Soldater, menn og kvinner som var ansiktet utad, og representanter for kongeriket Norge. Men når skadde veteraner får avslag… Så skammer jeg meg, for at et medmenneske har tenkt å spare kroner og ører uten et snev av samvittighet, mens en veteran må igjen kjempe, krige, i dårlig form, for livet..

  6. Har en stor mistanke at SPK bedriver sin praksis med avslag i de fleste saker grunnet det er en enslig og utslitt veteran som forhåpentlig vis ikke orker å forfølge saken videre. Er vel påtide at vi får røska opp litt i de usmakelige påstander med feiltolking SPK bedriver. Skulle tro at statsansatte er mer kvalifisert når det har med hver enkelt veteran og hans traumer gjennom mange år. Den største traumen er nok når en ser hvordan en blir behandlet fra sin egen stat etter å ha tjenestegjort for den. Om en kan bruke udugelighet som et ord så er det mildt lagt frem mot et statsorgan

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *